Oljefesten er over – dropp nachspielet

Pål Brun og Andreas Thorsheim

Å tro på at oljefesten vil fortsette bare vi åpner tilstrekkelige arealer for oljeleting er ønsketenkning.

I sitt avskjedsintervju med VG varslet Olje- og energiminister Tord Lien katastrofe om ikke utbyggingen av nye oljefelt fortsetter mot nord. Det vi opplever av omstilling nå "er bare småtteri i forhold til katastrofen som vil treffe Norge om ti år, hvis utbyggingsmotstanderne vinner frem", sier han.

At en brå slutt på oljealderen vil være dramatisk har han rett i. Men årsaken er feil.

Oljenæringen har i hele vår levetid gitt et suverent bidrag til norsk verdiskapning. Oljesektoren står for 40 prosent Norges eksport, gir Staten årlig en nettokontantstrøm på rundt 200 milliarder kroner gjennom skatt og utbytte og har en produktivitet som kan være så høy som åtte ganger større enn øvrig norsk næringsliv.

Men man trenger ikke misforstå betydningen av denne næringen for å mene at oljefesten er slutt, og at staten bør jobbe med å redusere sitt engasjement i og incentiver for at festen skal fortsette.

Hovedproblemet for Norge er at sannsynligheten for at oljenæringen vil være en motor i norsk økonomi om ti til tyve år blir mindre og mindre. Det skyldes ikke politiske beslutninger i Norge rundt utbygging og utvinning; det skyldes de store endringene som er på gang i det globale energi- og transportmarkedet.

En intelligent debatt handler ikke om oljefesten vil vare evig. Det vil den ikke. "Alle ressursbaserte økonomier møter denne utfordringen, før eller senere. Og internasjonale erfaringer viser at det er krevende. I tillegg til at en ressursbasert vekst gir nedbygging av industri, kan den også svekke insentivene til utdanning og innovasjon." skriver Produktivitetskommisjonen i sin sluttrapport.

De interessante spørsmålene er

  • Når tar oljealderen slutt?
  • Når skal statens engasjement reduseres og avsluttes?
  • Skal staten delta aktivt i en overgang til et oljeløst Norge? I så fall hvordan og når?
  • Hvordan skal risiko i investeringer mot slutten av oljealderen fordeles?

Vi tror svaret på det første er snarlig. Det siste året har vi fått jevnlige påminnelser om at vi er på terskelen til en markedsdrevet teknologisk disrupsjon. Selv Statoils konsernsjef erkjenner nå at denne utviklingen vil kunne ha en stor innvirkning på etterspørselen og dermed prisen på olje og gass. Engies (tidl. Gaz de France Suez) innovasjonssjef sa i et intervju med Bloomberg før jul at han så solceller, batterier, elbiler, smarte bygg og billig hydrogen som "tsunamier som vil presse oljeprisen til 10 dollar fatet innen 2025".

De får støtte fra ferske tall fra sol-bransjen, som med solparker nå kan konkurrere på pris mot alternative kraftkilder, også gass, i så godt som alle fremvoksende økonomier. Lithium-ion batterier falt på sin side 65 prosent i pris fra 2010 til 2015 og ytterligere 22 prosent i 2016, ifølge Bloomberg New Energy Finance. Verdens kapasitet for batteriproduksjon forventes å tredobles innen 2020 når Tesla, Foxconn, LG og BYO de neste årene blir ferdige med voldsomme fabrikkutvidelser. Bilbransjen, som har lite å tjene på endringene bort fra den biltypen de selger 80 millioner enheter av hvert år, har også innsett dette: Fra Volkswagen via General Motors til Toyota meldes det om helhjertet innsats på lansering av nye elbiler. Kredittratingbyrået Fitch mener at hvis batteriprisene fortsetter å falle, og elbiler blir billigere enn bensinbiler, kan investorene miste troen på oljeselskapene. Resultatet kan bli en «dødsspiral» hvor investorene trekker midler ut av oljenæringen, ifølge Fitch.

Valget står derfor ikke mellom å innfri miljøpolitikk og klimamål på den ene siden og velferd og arbeidsplasser på den andre. Hvorvidt olje og gass skal bidra med 200 milliarder i kontanter hvert år er ikke en beslutning som norske byråkrater og politikere vil få muligheten til å ta: Norge er litt som en fotballspiller på slutten av sin ballspillende karriere. Når han skal legge fremtidsplaner hjelper det ikke at han har tjent mer på fotball enn andre yrker, for hans produkt er ikke lenger etterspurt.

Muligens preget av erfaringer fra omstilling i medie- og mobilverden og fra jobber som nå står i frontlinjen for de teknologiene som truer oljeetterspørselen, tror vi disse risikoene tilsier at staten skal begynne en hurtig reduksjon av sine engasjementer i oljenæringene. Statens eierskap, valuta- og skatteinntekter er i dag tungt vektet mot olje, med eierskapet i fornybare kraftselskaper som spede motvekter. I andre bransjer i omstilling har de aktørene som har våget en tidlig og tydelig kursendring fått betalt for det.

Vi deler Liens bekymring for hvordan norsk økonomi kan se ut når oljefesten er over. Men vi er mer tvilende til om staten skal ta en aktiv rolle for å forlenge festen utover de utbyggingene som allerede er satt i gang. Historisk inntjening er ikke nødvendigvis en god indikator for fremtidige resultater i et marked i fundamental endring. Å subsidiere videre oljeleting eller å håpe at nye felt skal rekke å komme i produksjon og levere verdi før oljeetterspørselen tørker ut, er neppe et klokt valg. Det er ikke alle nachspiel det lønner seg å delta på.

Pål Brun er adm. direktør i venture- og fornybarrådgivningsselskapet Nordic Sustainable Ventures og Andreas Thorsheim er adm. direktør i solstrømselskapet Otovo.

En versjon av dette innlegget ble opprinnelig publisert i Aftenposten 5. januar 2017.

Toppbilde delt av tjodolv under CC BY 2.0.